HVA KAN DU KREVE?
Det er så gøy å være frisør at man nesten glemmer at det er en jobb man får «betalt» for. Riktig nok ikke gjennomsnittlig godt betalt og varierende praksis for hva man faktisk får betalt for. Det er ikke alltid lett å se helheten i en bedrift og mange lurer på om de får lønn etter strevet. På samme måte som at det er lov for arbeidsgiver og ansatt å avtale gratisjobbing, så er alle avgjørelser rundt lønn noe man kan individuelt avtale og forhandle på. Det som kanskje er vanskelig å drøfte med tanke på lønn er dette med bransjenormen. I et tidligere innlegg regnet jeg frem et gjennomsnittslønn for 1.000 ansatte fordelt på 200 salonger hvorav gjennomsnittet lå på 257.000kr i året. På en side er lønnsnivået uakseptabelt, men på en annen side, så finner jeg det uakseptabelt at frisørene ikke protesterer mer aktivt, samt at frisørene ikke tar seg tiden til å evaluere sin egen verdi. For hvis du ikke vet hvor mye du er «verdt», hvordan kan du vite hvor mye du kan kreve?
Jeg har vanskeligheter med å tenke meg til hvorfor frisørene ikke sier i fra, men heller lar omstendighetene avgjøre ens skjebne.
FORHANDLINGENS 1-2-3
For å finne ut hvor mye man er «verdt» for bedriften er det ofte lurt å orientere seg om bedriftens økonomi. Selv om man kan definere personalets verdi både med tanke på personlig og økonomisk bidrag, så er det mest hensiktsmessig å fokusere på økonomidelen da forhandling om lønn ofte vil kun ta høyde for økonomisk bidrag på kort sikt. Dersom salongen du jobber for er et aksjeselskap er all regnskapsinfo tilgjengelig på proff.no.
1. Finn ut hvor stor omsetningen og kostnadene er i bedriften. Se på hvor stor lønnskostnadsposten er og se også på om bedriften faktisk går i pluss. Dersom bedriften går (mye) i pluss og lønnskostnaden er under 50%, så har bedriften en del mer å avse til lønn for sine ansatte.
2. Vær oppmerksom på ditt økonomiske bidrag til bedriften. Normalt er det bedriftens ansvar å fange opp uoverensstemmelsene i driften slik at de ansvarlige kan hanske med utfordringene og innføre nødvendige effektiviseringstiltak. Samtidig skal ledelsen også påse at alle som jobber der blir sett og hørt. Når det kommer til inntekt, så er det mange måter å avgjøre om hva som er rettferdig, men en enkel avregningsmåte dersom man har nettoomsetning(u/MVA) over 65.000kr for behandlinger er å kreve halvparten. Altså 50% av omsetningen som bruttoinntekt og terskelen blir lavere dersom man kun jobber med klipp der tilvirkningskostander er bortimot null sammenlignet med fargebehandlinger.
På mange måter er jeg «all-in» for forskjellsbehandling da alle er forskjellige med forskjellige behov. Man kan ikke dra alle under samme kam. Muligheter og trusler går hånd i hånd. De med større potensiale(muligheter) bør få slippe til mer med økt kompensasjon og de med utfordringer(trusler) bør få tilpasset veiledning og oppfølging. Det er så unødvendig å måtte si at man bør ta vare på sine kolleger, men uheldigvis må man det, særlig i større organisasjoner. Gi til alle, men etter hva alle fortjener og ikke hva alle tror de bør kreve.
3. Ha en reserveplan. Når man skal forhandle er det ikke alltid(eller sjelden) at det går etter ens egen plan. Hvis man legger frem absolutte krav og alternativer på bordet, så bør kravene ha konsekvenser som man selv kan følge opp. Eller dersom man skal «bløffe» med f.eks å slutte dersom man ikke får oppfylt kravene er det et kriterie å være sikker på at kravet er innenfor hva bedriften kan oppfylle. Her bør man kunne argumentere for sine krav. Husk også å legge frem kravene til de reelle beslutningstakerne i bedriften.
Det jeg skisserer her kan potensielt føre til forandringer for deg, enten til det bedre eller til det mindre heldige. Man kan alltid risikere å stå uten jobb, men på mange måter vil jeg heller på kort sikt stå uten jobb i påvente av nye muligheter. For dersom du oppriktig mener at bidraget ditt er såpass stort og din arbeidsgiver ikke evner å se eller erkjenne din verdi for bedriften, så er ikke dette noe som kommer til å endre seg. Det kommer til å føre til at man uansett kommer til å måtte bytte jobb på lengre sikt, så hvorfor utsette det uunngåelige. I tillegg er det du, sammen alle andre ansatte, som gjør det mulig for arbeidsgiveren å fortsette en dårlig utført lederjobb. Uansett hva tariff og annen bransjenorm setter som «standard» for din lønn, så husk at du er med på å akseptere den lave lønnen. Istedenfor å klage på systemet som man er en del av kan man heller gå ut av den for å være med på å utforme endringene.
Hvis du trenger hjelp til å regne deg frem tallene dine eller hjelp til å formulere et krav til arbeidsgiveren din, så send meg gjerne epost post@hendrix.no eller DM. Som alltid ønsker jeg velkommen alle henvendelser og kommentarer, men vær saklig og skulle du ønsker å uttrykke misnøye med hva jeg skriver og mener, så kjør på. Men vær forberedt! Vær forberedt da jeg blir oppriktig interessert i opphavet til din misnøye og gjerne vil finne ut😃